Da jeg var tenåring var vaginaen min svært problematisk. Den var overdrevent lunefull. Den var ekstremt mystisk. Den var usedvanlig mikroskopisk. Det føltes som om det var en murvegg som blokkerte den allmektige inngangen til mine underliv. Lenge var jeg ikke engang sikker på om jeg faktisk hadde en vaginal kanal fordi den var umulig å få tilgang til og operere og ... nytelse. Nå som jeg er mer kjent med min egen anatomiske struktur, innser jeg at for meg har nytelse INGENTING å gjøre med vaginaen og ALT å gjøre med den strålende klitoris. Hvem trenger penetrasjon når man har cunnilingus, har jeg rett, MIN KROPP?
Men jeg kommer litt bort fra faget. Jeg ønsket meg desperat en følelsesmessig stabil, helt grei vagina der man «enkelt kunne få en penis inn». Jeg var også interessert i å kunne sette inn en tampong, eller enda bedre, en menskopp (selv om jeg på den tiden ikke ante at slike silikonsylindere for menstruasjon hadde blitt oppfunnet ennå). I årevis brukte jeg engangsbind (og forble jomfru) til jeg var tidlig i tjueårene. Etter en tur til en gynekolog oppdaget jeg til slutt at grunnen til at jeg hadde så mange problemer, var at jeg hadde noe som heter septate hymen, som, hvis du ikke er kjent med det, er en masse hymen (den medisinske betegnelsen på det). Det er spesifikt ett tykt bånd over åpningen av skjeden, som var det den der murveggfølelsen handlet om. Mysteriet var løst. Vaginaen min var ikke humørsyk eller mikroskopisk. Den var rett og slett tung på hymen.
Så jeg gjorde det alle andre med massevis av jomfruhinne gjør. Jeg fikk den fjernet kirurgisk. Nå kan jeg i hvert fall si at jeg mistet jomfrudommen min takket være en lege. Det er ganske kult, ikke sant? Men selv etter at jeg offisielt fikk den kirurgisk fjernede kirsebæren min (i den modne alderen av 21), hadde jeg FORTSATT på en eller annen måte problemer med å få en dott bomull oppi der. Det kan ha vært nerver, frykt og traumer fra jomfrudommen min der borte. Det kan ha vært mangelen på erfaring med gjenstander som ikke er penis. Det kan ha vært at jeg i første etasje protesterte mot kjemikalier, blekemiddel og syntetiske stoffer som gjorde skade innenfra og ut uten at jeg i kveld innså det.
Uansett hva det spesifikke problemet var, klarte jeg bare å sende en fødselshjelp inn i kvinnerommet et par ganger, og dette skjedde hovedsakelig fordi jeg reiste og gikk mye rundt, og potensialet for å svømme i et basseng var nært forestående. Dermed var ikke bind egentlig en mulighet. Men bortsett fra de utvalgte tilfellene, gled jeg inn i et veldig ubehagelig, ekkelt og høylytt bind (et begrep jeg forakter). Uansett hvor gammel, utdannet eller seksuelt frigjort jeg ble, skremte tamponger meg fortsatt. Hva om jeg fikk toksisk sjokk? Hva om jeg ikke fant snoren? Hva om livmoren min SVELGTE DEN HEL OG SÅ FØDTE EN SPRØ TAMPONGBABY 9 MÅNEDER SENERE?
Det ble for mye for meg. Jeg aksepterte min miserable skjebne som en evig engangsbruker av bind og fortsatte med livet mitt. Det var helt til jeg startet en podkast om menstruasjon kalt The Crimson Wave, og fikk gjest etter gjest til å anbefale menskoppen til meg. «Hva er denne menskoppen du snakker om?» spurte jeg, vantro over at noe annet produkt muligens kunne være kompatibelt med mine problematiske deler. Men etter at den tredje venninnen min sa: «JESS. Du av ALLE burde prøve det, siden du hater tamponger og ikke er en fan av bind og har en MENSEPODKAST». Jeg mener, de tok ikke feil. Som ordtaket sier: «Hvis du ikke liker noe, bytt det». Jeg hadde valgt å følge det mindre kjente ordtaket: «Hvis du ikke liker noe, fortsett å bruke det til du er 26 år gammel, og også til du dør». Men jeg tenkte jeg skulle bytte om på ting, bli vill og gal og prøve noe nytt. Hva hadde jeg å tape? Det polstrede skrittet mitt var allerede i en lidelsestilstand, og det kunne ikke bli verre enn det.
Så jeg kjøpte en menskopp på en helsekostbutikk. Selv om den kostet mer enn engangsprodukter, regnet jeg med at hvis dette skulle fungere, ville den vare i fem år til, og det tilsvarer en haug med besparelser. Men selv om jeg var veldig spent på potensialet til å oppdage et mer vaginavennlig alternativ, var jeg fortsatt redd for at dette alternativet ville svikte meg slik de andre hadde gjort. Så jeg lot koppen ligge i den forseglede esken i fire sykluser. Hver måned så jeg skeptisk på den, ristet på hodet og lurte bort til toalettet for å fjerne limet fra ENDA et trist bind som jeg skulle feste til de skuffende trusene mine.
Så, en periode, fikk jeg direkte øyekontakt med koppen, kastet forsiktighet ut i vinden og ropte «Drit i det! Jeg tar steget», som tilfeldigvis også var det jeg sa første gang jeg så en penis. Jeg rev opp esken, leste instruksjonene, prøvde en fold som jeg håpet var folden for meg, lukket øynene, spredte kjønnsleppene mine, løftet beinet, tok et dypt pust og tok det forbannede steget. Til min overraskelse gled koppen rett inn, og ikke bare gled den rett inn, jeg kjente den knapt inni meg. Det var den følelsen av ingenting som jeg alltid fikk høre at vennene mine opplevde med tamponger. Det var alt jeg drømte om at det ville være, og jeg var overlykkelig. Koppen fyltes utover dagen, og jeg glemte fullstendig at dette utrolige produktet fungerte inni meg. 12 timer senere, mens jeg tømte blæren, sa jeg: «Å ja! Jeg burde ... tømme den nå, antar jeg?» Og det gjorde jeg. Jeg presset litt, grep tak i halen, dro bestemt, og igjen gled den rett ut. Den var like glatt som skjedasmør. Jeg helte blodet i toalettet, vasket det, og rett oppi igjen. Ingen nerver. Ingen frykt. Bare lykke.
Det var to år siden, og jeg har aldri angret. Koppen VAR min redning, og det er det fortsatt. Og det beste med den er at jeg fortsatt kan få oralsex med den inni meg. Hvem trenger penetrasjon når man har cunnilingus, har jeg rett, MIN KROPP?
Vil du lese mer? Gå til http://msjessbeaulieu.tumblr.com
foto: med tillatelse fra Pinterest
